HISTORIE 1:
Behandling hos KA klinikken har gjort mirakler.
Jeg har i flere år slitt med ryggproblemer og smerter i sympysen ifb med skigåing. Vinteren 2008/2009 ble det så ille at skiturer ikke lenger var mulig. Selv korte spaserturer gav store smerter i sympfysen. Tidligere hadde jeg gått til en kiropraktor men behandlingene der gav kun kortvarig effekt. Jeg hadde også vært til undersøkelser hos leger ifb med mine sympfyse smerter uten at noen klar årsak ble funnet.
Etter anbefaling oppsøkte jeg derfor KA klinikken og hadde først noen innledende undersøkelser og behandling hos kiropraktor der. Til forskjell fra tidligere opplevde jeg her en fokus på å virkelig finne årsakene til mine problemer og ikke bare en behandling av symptomene. Etter noen behandlinger hos Kiropraktor samt at jeg ble instruert i øvelser som var viktige for meg overtok en fysioterapeut hos KA klinikken den videre behandlingen. Jeg har gjennom hele 2009 gått til regelmessig behandling, samt deltatt på UHM® PILATES fra høsten 2009 med den samme fysioterapeuten som behandler meg. I løpet av høsten ble jeg gradvis bedre. De første skiturer før jul medførte fortsatt raskt smerte ,men siden nyttår har jeg kunnet gå flere mil på ski hver uke samt kunne gå lange turer på bena uten smerte i det hele tatt.!! En stor takk til både Kiropraktor Mikael Sveen og fysioterapeut Susanne Meuthen som har fått meg frisk igjen.
__________________________________________________________________________________
HISTORIE 2:
Dette er historien om Mina, 14 år. Pasient ved KA klinikken første gang i mars 2009.
Mina er en skoleflink jente med dysleksi. Dysleksien fikk hun konstatert i 5. klasse.
På fritiden har hun svømming, turn og piano som interesser.
Våren 2007 begynte Mina å hangle. Hun hadde flere runder med forkjølelser, samt senebetennelser i armene.
Hun gledet seg til sommerferien, men kom ikke helt ovenpå med tanke på energinivået.
Høsten 2007 og vinteren 2007/2008, hadde hun flere runder med langvarige forkjølelser samt bihulebetennelse. Hun hadde i løpet av denne tiden flere runder til lege, uten at han kunne finne hva som feilet henne. I løpet av sommerferien 2008, virket det som om hun klarte å bygge opp energinivået sitt, men det var forbigående.
Det tok ikke mange ukene før hun fikk nye runder med senebetennelser og forkjølelser.
Dette toppet seg etter et svømmestevne i slutten av oktober 2008, da hun fikk en ny runde med forkjølelse. Etter dette klarte hun ikke å komme ovenpå.
Formen ble stadig verre fram mot julen 2008. Fraværet på skolen var høyt, hun orket rett og slett ingenting. I en lang periode måtte mor vekke henne før hun gikk på jobb. Mina hadde store problemer med å kle på seg, før hun sovnet igjen, gjerne i en ubehagelig stilling på badegulvet. Hun måtte med jevne mellomrom vekkes, slik at hun kunne få i seg mat og drikke.
I denne perioden klarte hun ikke å gå opp i annen etasje, for å ligge i sin egen seng.
De dagene hvor hun følte seg litt bedre enn skikkelig dårlig, forsøkte hun seg på skolen. Dette var i tråd med det som var avtalt med skolen, som familien forøvrig har hatt et godt samarbeid med hele veien.
Mina ble kjørt til og fra skolen de dagene og timene hvor hun følte seg i stand til å være på skolen, hvilket igjen førte til at hun ble lei seg og deprimert, fordi hun skjønte hva hun gikk glipp av faglig og sosialt sett.
Hjemmeundervisning var aldri aktuelt for Mina, for når hun først var hjemme, var hun uansett for dårlig til å ta i mot hjemmeundervisning. Å ha besøk av venninner klarte hun heller ikke, selv det å skulle sende en sms ble for strevsomt.
Det ble tatt flere blodprøver hos lege, som foreldrene måtte mase seg til for å få tatt. Blodprøvene viste ingenting. Foreldrene forsøkte til samme lege, å spørre om Mina kunne ha fått ME, noe han irritert blåste av. Like før jul fikk hun av samme lege, beskjed om at grunnen til hennes sykdomsbilde «satt mellom ørene hennes». Han mente at det hele var psykisk betinget, og Mina fikk til slutt en henvisning til barne- og ungdomsavdelingen på AHUS.
I romjulen 2008 startet Mina med akupunktur. Dette hadde effekt i den forstand at hun klarte å holde seg våken, og hun fikk da med seg litt av det som skjedde rundt henne. Etter juleferien forsøkte hun å starte på skolen igjen, men formen gikk dessverre raskt tilbake til utgangspunktet. Hun fikk akupunktur en gang i uken, men foreldrene både så og følte at hun ikke kom opp av ”hengemyra”.
I slutten av februar 2009 fikk Mina time på Ahus, hos dr. Reidar Due. Han var ikke i tvil om at Mina slet med ME. Dessverre er det behandlingsmessig, lite man kan gjøre for denne pasientgruppen. Hun fikk gode prognoser for å bli frisk i løpet av 3 til 5 år, i mellomtiden fikk hun ta «aktivitetstrappen» til hjelp, det vil si ta et steg av gangen, for å se hvor mye hun tålte. Utover det måtte hun ta tiden til hjelp. Foreldrene følte at dette var et meget dårlig alternativ for en ung tenåringsjente, da de så for seg hvordan årene/ungdomstiden ville gå fra henne.
Foreldrene startet søk etter alternativ behandling. Rett før påske 2009, ble de via en nabo, anbefalt KA Klinikken.
På KA Klinikken ble balanse, samt samkjøringen mellom venstre og høyre hjernehalvdel sjekket. Kiropraktor Kasper Andresen fant at det var dårlig samsvar mellom hennes høyre og venstre hjernehalvdel, noe som forklarer hennes dårlige balanseevne, samt koordinasjonsevne opp gjennom barneårene. Etter første behandlingstime på KA var Mina atskillig bedre. Etter andre behandlingstime var forskjellen stor, livsgnisten var igjen tent i Minas øyne. Hun ville og orket en 50 mil kjøretur for å komme på hytta til påske. Etter påske startet Mina med behandling på Interactive Metronome på KA Klinikken, 3 behandlinger i uka, 15 behandlinger totalt. Formkurven steg betraktelig, livsgleden kom tilbake, hun orket venner og skole - dog med noen tilpasninger, som for eksempel ingen lekser, samt avtale om at hun kom og gikk etter dagsformen.
De siste seks ukene før sommerferien 2009, hadde Mina ingen fraværsdager på skolen, hun hadde begynt å jobbe med lekser igjen, fullførte alle tentamener og sommerprøver, med et godt resultat. Det som også merkes etter behandlingene er at hun selv føler at lesing og pianospilling går lettere enn tidligere. Hun ser nå fram til å starte opp med skole og svømming etter sommerferien. Hun har i løpet av sommerferien hatt et tilbakefall på ca 1 døgn, som ble utløst av stress. Når denne faktoren ble dempet steg også formen.
Vi synes oppfølgingen på KA Klinikken har vært veldig god.
KA Klinikken har vært i kontakt med familien i mars 2010. Mina er fortsatt frisk, og har blant annet gode resultater på skolen!
__________________________________________________________________________________
HISTORIE 3:
Fortalt av pasientens støttekontakt:
Jeg fikk kontakt med jenta i februar 2010. Hun uttrykte problemer hun sleit mye med. Det gjaldt i hovedsak hennes ADHD diagnose. Hun beskrev at hun var rastløs, hadde lav konsentrasjonsevne og hadde humørsvingninger. Hun hadde blitt diagnostisert av BUP for ca.ett år siden, og hadde fått foreskrevet medisiner for dette. Men hun opplevde ADHD problematikken fortsatt som veldig vanskelig og gjorde livssituasjonen hennes utrolig tøff. Jeg hadde hørt om KA-klinikken fra andre som hadde vært der, og fikk ordnet raskt en konsultasjon for jenta. Hun fikk bekreftet av KA-klinikken at det ikke var så veldig rart at hun følte seg både rastløs, ukonsentrert og hadde humørsvingninger. De fant ut at hennes to hjernehalvdeler jobbet ulikt, den ene jobbet mye raskere enn den andre. Videre fant KA-klinikken ut at jenta var kraftig glutenintolerant, noe som kunne ha forårsaket humørsvingningene hennes og rastløsheten samt at hun var ukonsentrert. For å bedre jentas livssituasjon skulle jenta møte på KA-klinikken to-tre ganger i uken i et par måneder, for å trene opp den halvdelen som ikke jobbet like effektivt som den andre. Jenta var veldig motivert fra dag en, og var veldig takknemlig for å bli tatt på alvor, og at hun slapp lang ventetid. Hun følte endelig at hun ble forstått, og at det hadde vært en grunn for at hun hadde følt seg annerledes.
Etter bare noen få treningsøkter merket jenta tydelig forskjell, og det kom tydelig fram på resultatene hos KA-klinikken også. Treningen gikk ut på å slå i takt med en metronom på øret. De første gangene lå hun alltid i forkant av metronomen, men bare etter et par uker skåret hun høyt på å treffe riktig, og halvveis i opplegget slo hun rekord på KA-klinikken. Dette betydde utrolig mye for jenta.
Etter tre måneders effektiv trening, føler jenta seg mye bedre. Hun har nå klart å kutte ut gluten, og merker utrolig forskjell på humøret sitt hvis hun nå får i seg gluten. Hun beskriver at hun da merker at de humørsvingningene hun tidligere har hatt, kommer tilbake hvis hun spiser gluten. Hun har fått mye mer ro, og humøret er stabilt. Hun er veldig takknemlig for det KA-klinikken har bidratt med. Da hun begynte gikk hun på sterke ADHD medisiner, disse har hun ikke benyttet på over 5 måneder per i dag.